Større skrift: A A A

Bodil Røkke: Hun satte spor i meg

"Farmasiforbundet, du snakker med Bodil"
Nesten samtlige dager i uken ringer det medlemmer på min telefon. 
Noen blir satt over til medlemsservice, og mange blir henvist videre til Farmasiforbundets hovedtillitsvalgte i kjedene. Men heldigvis er det også mange henvendelser jeg også klarer å svare på. Det føles inderlig godt å kunne hjelpe medlemmene direkte. 

Her om kvelden ringte derimot ei jente. Hun var ikke medlem, men den første hun henvendte seg til var Farmasiforbundet og meg. Man kan jo ha tanker om at det er synd at man ringer forsikringsselskapet først når det brenner, men refleksjoner rundt det får bli i et annet blogginnlegg.

Men tilbake til denne jenta. Hun gråt. Hun gråt så fortvilende at det var hjerteskjærende å høre på. Hun var fortvilet over arbeidsmiljøet på sin arbeidsplass. Hun ble syk av det. Jeg ble uvel. Jeg ble uvel fordi jeg ikke formelt kunne hjelpe henne fordi hun ikke var medlem, og av at hun fortalte at hun følte seg så alene i en konflikt med sin arbeidsgiver. 

Jeg snakket med henne lenge. Jeg satt 45 minutter på trappa hjemme og prøvde å trøste henne.
Medmennesket i meg hadde lyst til å troppe opp på dette apoteket og ta henne med meg hjem. Gi henne en kopp varm te og trøste henne. Hun takket for at jeg var der, at jeg ville lytte. At jeg kom med gode ord, noen spørsmål og noen råd på tross av at hun ikke var medlem.  

I etterkant av hendelsen klarer jeg ikke å glemme henne. Hun satte spor i meg. 
Hun representerer grunnen til at jeg engasjerer meg. At jeg som enkeltmenneske kan gjøre en forskjell. Jeg er så inderlig takknemlig for at jeg for lov til å svare på telefoner til Farmasiforbundet. For selv om det er krevende gir det så inderlig mye mere enn det koster å bry seg og være medmenneske.

Ta vare på din kollega. Invester i å bli kjent med dem og skap et trygt og godt arbeidsmiljø.