Større skrift: A A A

Bodil Røkke: Lås opp døra, tente lys vil inn

De er forventningsfulle, spente og mange også i villrede.
Hormonelle ungdommer som er under konstruksjon kan man si.  

Jeg snakker om de mange tusen håpefulle  som nå sittet på skolebenken som skal begynne å velge retning for hva de ønsker å jobbe videre med her i livet. De er unge. Mange bare 16 år. 

Farmasiforbundet deltar på mange yrkesmesser og skolebesøk igjennom året. Sender ut en hel haug med materiale rundt i hele landet. Lager film, trykker brosjyrer, stiller opp og oppsøker. Hvorfor? Fordi vi har så utrolig lyst til å synliggjøre yrket vårt. 

Å få lov til å snakke med disse ungdommene er veldig givende. Å få lov til å fortelle om sitt eget yrke er noe som gjør meg mer bevisst og stolt over mine egne valg. 
De blir påvirket av sine foreldre, rådgivere på skolen, venner, og MEG når jeg er ute på misjonering. Hvor kult er ikke det? 

«Så mye kult du gjør på jobben som apotektekniker, Bodil!» 

«Det er så mye greier dere må vite»

Så snurrer vi film. Viser dem hvordan det er å jobbe som apotektekniker i forskjellige typer apotek. Alle oppgavene de kommer oppi. Spennende og utfordrende kundemøter, riktig veiledning og resepthåndtering, faglig oppdatering, varehåndtering, legemiddelproduksjon, oppgaver på sykehus, ny spennende teknologi, helsetjenester i apotek og så videre og så videre. Det tar jo ingen ende. 

Så tar vi en runde om det er noen som synes det hørtes spennende ut med apotek. Mange rekker opp hånda. Kommentarene kommer litt beskjedne fra noen - andre renner det ut av. 

«Det er en meningsfylt jobb»

«Jeg er glad du kom. Jeg viste ikke mye om apotek, nå veit jeg mere og ble nysgjerrig»

Sånne dager som dette er så utrolig meningsfulle. Vi trenger flere som fremsnakker yrkesfag. Bra med fremsnakking, men bare snakk holder ikke i lengden. Nå skal disse elevene ut i praksis. De trenger å komme inn på arbeidsplasser for å se realiteten i action. Da er det synd om de skal møte en stengt dør på apoteket. 

For det gjør de faktisk. Lærerne har store utfordringer med å finne praksisapotek.» Vi har det så travelt hos oss», tenker vi. Noen andre får ta det ansvaret. Men hvem er disse «noen» da? Hvem er det faktisk sitt problem til syvende og sist når bransjen ikke klarer å lokke til seg de mest nysgjerrige og motiverte elevene? 

Nei, dette er jammen ikke «noen andre» sitt problem, dette er en felles dugnad og et felles ansvar. 
Så stafettpinnen føres videre. Jeg har nå vært ute og tent noen lys, da må portene åpnes der ute for potensielle kollegaer.